11. oktober markeres den internasjonale jentedagen. En dag som løfter jenters rettigheter, muligheter og fremtid. Men når vi snakker om en tryggere fremtid for jenter, mener jeg vi også må snakke om hvordan vi oppdrar guttene som skal være en del av den fremtiden.

Jeg vet at mange av oss som er jenteforeldre sitter med en enorm klump i magen om dagen. Hvordan beskytter vi døtrene våre? Hvordan forbereder vi dem? Hvordan gir vi dem kunnskapen og tryggheten de trenger for å unngå å bli en del av statistikken over vold, overgrep og voldtekt?

Men så lurer jeg på noe.

Dere som er gutteforeldre, kjenner dere på den samme frykten? Knyter det seg i magen hos dere også?

Er dere redde for å overse noe underveis? For at guttene deres en dag skal bli menn som utøver vold, begår overgrep eller voldtar? Tenker dere på hvordan dere skal forebygge det, eller handler bekymringene først og fremst om å beskytte sønnene deres mot det andre kan gjøre mot dem?

Mennene vi kjenner

I en nasjonal undersøkelse fra 2023 rapporterte én av fem kvinner at de hadde opplevd voldtekt ved makt eller tvang, sovevoldtekt eller begge deler, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Omtrent halvparten av kvinnene som hadde opplevd voldtekt, hadde opplevd det flere ganger. De fleste kjente overgriperen.

Så vi må snakke om mennene som står bak.

Det er ikke alltid den skumle, ekle mannen vi har lært oss å passe oss for.

Det er han som alltid er så hyggelig. Han kjekke. Han populære med den store guttegjengen. Han som alle liker. Han som oppfører seg helt annerledes bak lukkede dører.

Det kan være kjæresten, kompisen, faren eller bestefaren.

Menn som også en gang var små gutter. Som noen har oppdratt, vært stolte av og ønsket alt godt for.

Ansvaret vi legger på jentene

Jeg synes det er urovekkende hvor mye ansvar vi legger på jenter og jenteforeldre for å forebygge at jenter og kvinner blir utsatt for vold og overgrep.

Vi lærer dem å passe på drinken sin. Tenke over hvordan de kommer seg hjem. Si tydelig nei. Gjenkjenne faresignaler. Og når noe skjer, kommer spørsmålene: Hvorfor ble hun med ham hjem? Hvorfor gikk hun alene? Hvorfor sa hun ikke tydeligere fra?

Som om ansvaret fremdeles ligger hos henne.

Men hvor mye ansvar legger vi egentlig på det å oppdra gutter som respekterer andres grenser? Hva lærer vi dem rundt middagsbordet, i garderoben, på skolen og i vennegjengen? Og hvordan reagerer vi når vår egen sønn er den som tråkker over en grense?

Også den snille gutten din

De fleste foreldre ønsker å oppdra gode mennesker. Men det krever også at vi tør å se våre egne barn med et kritisk blikk.

For den hyggelige, populære og omsorgsfulle gutten kan også overskride andres grenser.

Hva gjør vi når guttene våre snakker nedsettende om jenter? Når de ler av grove vitser, deler intime bilder eller bagatelliserer et nei? Hva gjør vi når det er vår egen sønn som har gått for langt?

Forsvarer vi ham fordi vi kjenner ham som en god gutt? Fordi han sikkert mente det godt? Fordi han har så mye å tape? Eller lærer vi ham å ta ansvar for det han faktisk har gjort?

Jeg vil at disse samtalene skal begynne tidlig. Barn trenger kunnskap om kropp, følelser, grenser, samtykke og relasjoner, tilpasset alderen deres. De trenger voksne som gir dem språk for egne opplevelser, og som lærer dem å forstå og respektere andres.

Derfor har vi i Womanhood Initiative utviklet Tidlignok.no, en digital kunnskapsressurs for barn, ungdom, foreldre og fagpersoner. Der kan barn og unge utforske spørsmål om kropp, helse og grenser, mens voksne finner støtte til samtaler og undervisning. Vi ønsker at kunnskapen skal komme tidlig nok til å prege hvordan barn møter seg selv og andre.

Forebygging skjer også hjemme. I samtalene vi tar, holdningene vi utfordrer og ansvaret vi lærer barna våre å ta.

Så hva gjør dere?

For som jentemamma tenker jeg på dette omtrent hver bidige dag. På hva datteren min kan oppleve. Hvem hun kan møte. Hva noen kan komme til å gjøre mot henne.

Men dere som oppdrar gutter?

Er dere like redde for at sønnene deres skal bli menn som utsetter andres døtre for vold og overgrep, som vi er for at døtrene våre skal bli utsatt for det?

Og hvis dere er det, hva gjør dere med den frykten?